The Dream that Kicks denne gangen har Greg Pope plukket frem en film av den britiske provokatøren og kunstneren Derek Jarman, som da han døde i februar 1994, 52 år gammel som følge av AIDS, etterlot seg en original og radikal arv som ofte kommenterte sin egen samtid på en uredd måte.

Derek Jarman (1942-1994) var en radikal maverick, et enfant terrible som ikke var redd for å røre ved det etablerte. Han var forfatter, maler, homofiles rettighetsaktivist, scenedesigner, gartner og filmregissør. Han regisserte elleve spillefilmer – fra Sebastian (1976) til Blue (1993), og flyttet grensene for britisk film, ved hjelp av eksperimentelle teknikker og en ikonoklast-etos. Jarman jobbet i utkanten av filmbransjen, men filmene hans klarte likevel å speile, enten det var bevisst eller ubevisst, det skiftende sosiale og politiske landskapet som omsluttet England på den tiden. Når dronning Elizabeth I ber hoffalkymisten sin om å vise henne England i fremtiden, blir hun fraktet 400 år frem i tid, til en postapokalyptisk ødemark av omstreifende jentegjenger, en allmektig mediemogul, fascistisk politi, møkk spredd rundt og skrudd sex. Med Jubilee kanaliserte den legendariske filmskaperen politisk uenighet og kunstnerisk vågemot til en revolusjonerende blanding av historie og fantasi, musikalsk og filmatisk eksperimentering, satire og sinne, mote og filosofi. Forut for sin tid og ofte skremmende nøyaktig i sine spådommer, er filmen et fascinerende historisk dokument og et nydelig kunstverk.